Lykken er å være fryktløs i glittersnø

Aaahhh, så er vi tilbake etter en deilig fjelltur. Vi er så utrolig heldige å få låne hytta til noen gode venner, mens de er på «sommerferie» i Spania en hel måned. Og ikke en hvilken som helst hytte i fjellet, men selveste Glitterstova. Nykjøpt, romslig, vakker, ren og med alt man trenger og kunne ønske seg av komfort- en hytte etter mitt hjerte og mine villeste drømmer.
Født og delvis oppvokst på Lillehammer, men bosatt på vestlandet, gjør snø og frost kjærkomment i vinterhalvåret. Født og delvis oppvokst på Lillehammer, har også gjort at jeg har kunnet være stolt over mine langrennsferdigheter, som strekker seg godt utover den gjennomsnittlige rogalendingen.
Men slalomferdighetene har jeg ikke ropt høyt om...i løpet av 35 år har jeg aldri hatt slalomski på bena...før i helgen!!!

Situasjonen; i ungdomsårene var jeg for forfengelig til å prøve for første gang på skoleturer, for tenk om jeg ble sett ramlende og fomlende, jeg ville jo satt hele mitt kule rykte på spill ;) Derfor overtalte jeg heller noen venner til å parkere skiene, pakke sekken med kakao og snacks, og heller bli med meg å sitte og se bra ut i solveggen. Der trampet jeg oppover mot varmestuen i cowboy boots, olabukser og et tykt lag med brunkrem mellom fjeset og sola. Denne forfengeligheten, som har stått i mellom meg og slalombakken, har helt til forrige helg stått like stødig som fjellet jeg ønsket erobre. Men denne lørdagen med 7 åringen i barnetrekket måtte jeg ta et valg.

Problemet; Allie, hadde rent sin første tur, i år, som endte i et fall, og hun nektet å renne igjen. Jeg prøvde å trøste og overtale så godt jeg kunne om at det ikke var farlig å falle, og at det ikke gjorde noe om noen så det...yeah right! Hun hadde jo fått med seg grunnen til at moren ikke sto på slalom, så ordene falt for døve ører.

Valget; skulle jeg med min forfengelighet lære henne at det verste som kan skje en i livet, er å bli ledd av dersom man faller, eller skulle jeg lære henne at det går an å falle, le sjøl, reise seg igjen og fortsette å prøve...det er jo tross alt den eneste veien å gå, dersom man ønsker å bli bedre i noe man setter seg fore.

Løsningen; mamma, altså meg, spente på seg et par slalomski og heiv seg på tautrekket i barnebakken og satte utfor!
Og hvordan gikk det....STRÅLENDE!!!! HVA HAR JEG VÆRT SÅ REDD FOR I ALLE DISSE ÅRENE?? Det var jo skikkelig moro! Tenk at jeg har brukt så mange år på å være redd for å drite meg ut, i stedet for å suse nedover deilige slalombakker.

Resultatet; Allie, etter å ha sett mamma sette utfor barnebakken ;) noen ganger, og med litt oppmuntring via lovnad om å få kjøpe seg en ting på bensinstasjonen dersom hun ikke ga opp ;) satte utfor sammen med mamma, og falt ikke en eneste gang resten av turene.

Konklusjonen; det blir vel som President Franklin Roosevelt engang sa: «Det eneste vi har å frykte, er selve frykten»

...og det er jo egentlig ganske barnslig å være redd å være redd...

Hilsen enkleresiw, direkte fra barnetrekket! ;D