Det er lov å drømme..(en sang av siw;)

Lykken er å være fryktløs i glittersnø

Aaahhh, så er vi tilbake etter en deilig fjelltur. Vi er så utrolig heldige å få låne hytta til noen gode venner, mens de er på «sommerferie» i Spania en hel måned. Og ikke en hvilken som helst hytte i fjellet, men selveste Glitterstova. Nykjøpt, romslig, vakker, ren og med alt man trenger og kunne ønske seg av komfort- en hytte etter mitt hjerte og mine villeste drømmer.
Født og delvis oppvokst på Lillehammer, men bosatt på vestlandet, gjør snø og frost kjærkomment i vinterhalvåret. Født og delvis oppvokst på Lillehammer, har også gjort at jeg har kunnet være stolt over mine langrennsferdigheter, som strekker seg godt utover den gjennomsnittlige rogalendingen.
Men slalomferdighetene har jeg ikke ropt høyt om...i løpet av 35 år har jeg aldri hatt slalomski på bena...før i helgen!!!

Situasjonen; i ungdomsårene var jeg for forfengelig til å prøve for første gang på skoleturer, for tenk om jeg ble sett ramlende og fomlende, jeg ville jo satt hele mitt kule rykte på spill ;) Derfor overtalte jeg heller noen venner til å parkere skiene, pakke sekken med kakao og snacks, og heller bli med meg å sitte og se bra ut i solveggen. Der trampet jeg oppover mot varmestuen i cowboy boots, olabukser og et tykt lag med brunkrem mellom fjeset og sola. Denne forfengeligheten, som har stått i mellom meg og slalombakken, har helt til forrige helg stått like stødig som fjellet jeg ønsket erobre. Men denne lørdagen med 7 åringen i barnetrekket måtte jeg ta et valg.

Problemet; Allie, hadde rent sin første tur, i år, som endte i et fall, og hun nektet å renne igjen. Jeg prøvde å trøste og overtale så godt jeg kunne om at det ikke var farlig å falle, og at det ikke gjorde noe om noen så det...yeah right! Hun hadde jo fått med seg grunnen til at moren ikke sto på slalom, så ordene falt for døve ører.

Valget; skulle jeg med min forfengelighet lære henne at det verste som kan skje en i livet, er å bli ledd av dersom man faller, eller skulle jeg lære henne at det går an å falle, le sjøl, reise seg igjen og fortsette å prøve...det er jo tross alt den eneste veien å gå, dersom man ønsker å bli bedre i noe man setter seg fore.

Løsningen; mamma, altså meg, spente på seg et par slalomski og heiv seg på tautrekket i barnebakken og satte utfor!
Og hvordan gikk det....STRÅLENDE!!!! HVA HAR JEG VÆRT SÅ REDD FOR I ALLE DISSE ÅRENE?? Det var jo skikkelig moro! Tenk at jeg har brukt så mange år på å være redd for å drite meg ut, i stedet for å suse nedover deilige slalombakker.

Resultatet; Allie, etter å ha sett mamma sette utfor barnebakken ;) noen ganger, og med litt oppmuntring via lovnad om å få kjøpe seg en ting på bensinstasjonen dersom hun ikke ga opp ;) satte utfor sammen med mamma, og falt ikke en eneste gang resten av turene.

Konklusjonen; det blir vel som President Franklin Roosevelt engang sa: «Det eneste vi har å frykte, er selve frykten»

...og det er jo egentlig ganske barnslig å være redd å være redd...

Hilsen enkleresiw, direkte fra barnetrekket! ;D

Mitt aller helligste; lekerommet på IKEA

Etter en lang dag hjemme med de to minste skal jeg ta med Lissie på 3, på sin første ballrom opplevelse på IKEA. Jeg er i utgangspunktet litt reservert mot hele ballrom greia, da jeg lider av et godt snev av bacteriophobia - med andre ord - frykt for bakterier ;) Men sist jeg var på IKEA så jeg at de hadde grundig rengjøring av rommet og rene nye baller sto og ventet? ;D

Jeg pakker sammen Lissie og Allie, sammen med min nye selvutviklings-bok "sjef i eget liv" og strikketøyet. Minstejenta planlegger jeg at faren skal ta seg av, for nå har jeg virkelig behov for å ha ett mindre "plaster" klistret til kroppen en stund. Denne planen blir med ett satt på spill da mannen, før jeg rekker å presentere "The Plan", spør om ikke han kan ta en tur ut på jobb i mellomtiden. Jeg blir satt ut, tankene svirrer som i en orkan, hvor jeg prøver å finne ut hvordan jeg nå skal få presentert "The Plan" uten at han lurer på hvordan det er et problem å ha med henne også, når jeg alikevel skal på IKEA med de to andre. Jeg ser meg selv i den røde sofaen på lekerommet på IKEA, med de to eldste i god, selvstendig lek på ballrommet. To scenarioer raser igjennom hodet...1. Meg i den røde sofaen med boka i hendene i dyp ro med egne tanker, og en annens ord i skrift. Noen deilige minutter for meg selv som vil gi meg freden tilbake.... 2. Boka urørt på den røde sofaen og meg farende opp hvert tiende sekund for å forhindre minstejenta på ett å klatre opp på alt som kan bestiges, eller avverge et meget sannsynlig fluktforsøk.
Jeg vet hva jeg må gjøre og spør mannen direkte om han ikke kan ta turen til jobben når vi er tilbake, han svarer.....:"greit det"
Pust ut....HURRA, HURRA, jeg er fri! "The Plan" is back on!

På vei ut til IKEA snør det tett og ungene roper:" cd nr 4 og sang nr 8!", som så mange ganger før. Så der kjører vi i 60 på motorveien mens Dean Martin og Rudolph the red-nosed raindeer ljomer ut av høyttalerene 1 februar! Plutselig får jeg en ekkel fornemmelse av at ballrommet har 4 års grense og ikke 3 års grense som jeg har lovet Lissie. Jeg advarer Lissie om den mulige aldershindringen for å slippe hyl og skrik skulle det værste være tilfelle.

Vel fremme ser jeg, til min store glede, at laveste alder er 3 år. Jeg dytter Allie og Lissie opp på trappen ved skranken, og damen spør Allie først om alder. Allie svarer:"7 år". Jeg står og tenker:" håper Lissie husker at hun er blitt tre i november og ikke holder opp to fingre..." "Å beklager, du er for stor" sier damen i skranken.

STOPP, BREMS, GÅ TILBAKE, HVA SA HUN????

Damen peker på skiltet som sier "Tillatt alder: 3-SEKS år". Lissie er "inne", men ALLIE er med ett blitt for GAMMEL! Scenario 3. Meg i den røde sofaen med boka i hånda, ofte avbrutt av sur og kjedsom 7åring som må sitte og se på at søsteren på 3 får boltre seg i hennes tidligere lekeland....

VENT LITT...

Skilt ved lekerommet annonserer kino for de fra 5 år, med potetgull og juice, HURRA "The Plan" i ny drakt, men fortsatt "En Plan", er i virksomhet.

Lissie rutsjer ned i ballene, Allie spiser potetgull, drikker juice og ser på Robin Hood, og JEG...scenario 4. Jeg sitter i det aller helligste, i den røde sofaen, i lekerommet på IKEA, i fred med mine egne tanker, og strikker tøfler til niesen min...(prøvde boka, men det hadde skjedd for mye på veien, til å klare å komme til det reflekterende stedet i tankelivet hvor jeg hadde fått noe utav boka)

Did I need to hear about the Morgans?

Kinobesøk er ikke noe som skjer ofte for min del, men når det dukker opp filmer i "Romantisk komedie" kategorien, som i tillegg har to skuespillere jeg liker i hovedrollene, da drar jeg meg opp av sofaen for å få den gode "feel good" følelsen man bare får på kino. Jo lavere "terningskast" en film får i mediene, jo høyere på "enklere-siw skalaen". Denne hadde fått 1 og 2 i "terningskast" og jeg følte kvelden var sikret.

Joda det var en grei film, men her har filmanmelderene vært inne på noe. Jeg vet ikke helt hva som gikk litt galt, om det var Carrie Bradshaw i dårlig forkledning, litt for lite romantikk eller en handling som bare "scratched the surface". Fikk aldri den koselige småby følelsen eller ååå så romantisk jeg tror snart jeg smiler rundt følelsen, eller jeg håper filmen ALDRI slutter følelsen som jeg fikk av blant annet The proposal.

Men en ting er sikkert, jeg fikk snakket litt med gode venner, spist en diger bøtte med popcorn og masse godteri, så om jeg ser bortifra de ekstra kaloriene så var det alikevel en fornøyelig kveld!

GODT NYTT ÅR....ting tar tid!

DA er vi igang igjen, og jeg må først av alt si at en travel desember ble tett fulgt av en enda travlere januar. Her herjet omgangssyken med full kraft og utholdenhet til den grad at jeg begynte å bli bekymret for at vi hadde en ny bonus-baby på gang! Takk kjære Gud for at det kun var et virus av den ikke-menneskeutviklende typen som herjet kroppen ;D Været har bydd på sine utfordringer når man er hjemme med to barn på ett og tre, og klunk is i alle retninger. Jeg elsker snø og vinter, men de siste to til tre ukene har vi bodd på en isbre uten sne. MEN i dag...i dag kom det snø! Snø er MYE bedre enn is! Men litt skummelt når hålken ligger der helt intakt under snøen..ja, ja, nå lander vi iallefall mykt!

Ut på tur?

Min mor, og barnas mormor, har vært på besøk i Julen, og i morges tok hun toget tilbake til østlandet. Treåringen Lissie sto ikke opp før etter hun hadde dratt, og jeg spurte henne når jeg sto opp (etter henne igjen ;) ) " har mormor reist nå?" Lissie svarer litt snurt:"Jaaa!"...og fortsetter på sin brede stavanger dialekt;"kan du kjøra meg då?" Jeg svarer;"Hæ? Hvor da?" Selvsagt og casual svarer hun:" Te Oslo"
Da er det jo bare å finne fram nøklene og hive seg i bilen ;D

Godt at man kan le i ettertid!

Var i byen med to små, etter nok en søvnløs natt. Skulle bare kjøpe sånne søte små pepperkakeformer på halv pris, gikk en runde i byen, og vips var de borte. Etter å ha saumfart hele vogna og hele den digre veska full av alt slags rot, uten hell, går jeg og kjøper nye ( hadde da bet full pris tilsammen, so much for a bargain) men må da stå 20 min i kø!!! fordi de kun har èn ansatt i hele butikken på christiania glassmagasin midt i julerushet. ER DET MULIG!?! I ettertid kan jeg synes synd på damen i kassen, men der og da har jeg null sympati for dårlig service. Skal rekke juleavslutning på Allie sin SFO, og kommer selvfølgelig midt i vaktskiftet på bussen, og ti tusen bussere som skal av og på, på alle stoppene. På bussen ringer mobilen fra den digre veska full av alt slags rot, og jeg prøver febrilsk å finne den mens jeg irriterer meg grønn over at jeg ikke bare legger mobilen på samme sted hver gang. Mobilen ringer mens jeg drar opp bleier, en baby rangle, kvitteringer fra 2008, en barnehanske som jeg har lett etter siden "partneren" ligger i skuffen hjemme, mobilen fortsetter å ringe, kroppstemperaturen stiger, og jeg ber i mitt stille sinn Gud forbarme seg over meg. DER er den!! Og der stoppet den å ringe... Jeg ringer mannen opp igjen og kjenner jeg er sur og bitete. Han er heller ikke framme og forestillingen skal begynne kl 15 som er i dette minutt. To min senere går jeg av bussen og må springe opp en lang bakke til skolen. Løpende med tvillingvogn på islagt fortau, kjemper jeg mot gråten og livet som går i mot meg!! Jeg gikk glipp av første sangen på forestilligen til eldstedatteren, men får med meg resten av showet med blodsmak i munnen, smerter i brystet, og svettelukt under armene. Og vi skulle ønske og tro at historien ender fint der, men så skal jeg trille hjem fra skolen, for mannen hadde ikke plass til vognen i bilen. Nå vet jeg hvordan Maria må ha følt det når hun etter DEN reisen ikke fikk plass i herberget... Aaaanyway, to minusgrader i Stavangers fuktige klima føles som 20 kuldegrader i østlige strøk, og hendene verker etter et par minutter på den laaange ti minutters turen hjem. Jeg har et par hansker i den digre veska full av alt slags rot og begynner å rote nedi med den ene hånden mens jeg fortsetter å trille og styre vognen i hurtig tempo hjemover. De sier at den som leter skal finne, og jeg finner! Jeg finner bleier, servietter, lipgloss, minnepinne, en tom tyggis-ekse, en kork, men ikke hanskene!! I et desperat øyeblikk vurderer jeg opp i mot hverandre varmen fra å ta to bleier å feste rundt hendene, og hvor flaut det ville vært om jeg treffer på folk på veien....jeg trekker ermet så langt ned over knokene som mulig og begynner å småløpe i stedet! Så sånn ble dagen..... men det går bra nå altså ;D