tirsdag 9. februar 2010

Lykken er å være fryktløs i glittersnø


Aaahhh, så er vi tilbake etter en deilig fjelltur. Vi er så utrolig heldige å få låne hytta til noen gode venner, mens de er på «sommerferie» i Spania en hel måned. Og ikke en hvilken som helst hytte i fjellet, men selveste Glitterstova. Nykjøpt, romslig, vakker, ren og med alt man trenger og kunne ønske seg av komfort- en hytte etter mitt hjerte og mine villeste drømmer.
Født og delvis oppvokst på Lillehammer, men bosatt på vestlandet, gjør snø og frost kjærkomment i vinterhalvåret. Født og delvis oppvokst på Lillehammer, har også gjort at jeg har kunnet være stolt over mine langrennsferdigheter, som strekker seg godt utover den gjennomsnittlige rogalendingen.
Men slalomferdighetene har jeg ikke ropt høyt om...i løpet av 35 år har jeg aldri hatt slalomski på bena...før i helgen!!!

Situasjonen; i ungdomsårene var jeg for forfengelig til å prøve for første gang på skoleturer, for tenk om jeg ble sett ramlende og fomlende, jeg ville jo satt hele mitt kule rykte på spill ;) Derfor overtalte jeg heller noen venner til å parkere skiene, pakke sekken med kakao og snacks, og heller bli med meg å sitte og se bra ut i solveggen. Der trampet jeg oppover mot varmestuen i cowboy boots, olabukser og et tykt lag med brunkrem mellom fjeset og sola. Denne forfengeligheten, som har stått i mellom meg og slalombakken, har helt til forrige helg stått like stødig som fjellet jeg ønsket erobre. Men denne lørdagen med 7 åringen i barnetrekket måtte jeg ta et valg.

Problemet; Allie, hadde rent sin første tur, i år, som endte i et fall, og hun nektet å renne igjen. Jeg prøvde å trøste og overtale så godt jeg kunne om at det ikke var farlig å falle, og at det ikke gjorde noe om noen så det...yeah right! Hun hadde jo fått med seg grunnen til at moren ikke sto på slalom, så ordene falt for døve ører.

Valget; skulle jeg med min forfengelighet lære henne at det verste som kan skje en i livet, er å bli ledd av dersom man faller, eller skulle jeg lære henne at det går an å falle, le sjøl, reise seg igjen og fortsette å prøve...det er jo tross alt den eneste veien å gå, dersom man ønsker å bli bedre i noe man setter seg fore.

Løsningen; mamma, altså meg, spente på seg et par slalomski og heiv seg på tautrekket i barnebakken og satte utfor!
Og hvordan gikk det....STRÅLENDE!!!! HVA HAR JEG VÆRT SÅ REDD FOR I ALLE DISSE ÅRENE?? Det var jo skikkelig moro! Tenk at jeg har brukt så mange år på å være redd for å drite meg ut, i stedet for å suse nedover deilige slalombakker.

Resultatet; Allie, etter å ha sett mamma sette utfor barnebakken ;) noen ganger, og med litt oppmuntring via lovnad om å få kjøpe seg en ting på bensinstasjonen dersom hun ikke ga opp ;) satte utfor sammen med mamma, og falt ikke en eneste gang resten av turene.

Konklusjonen; det blir vel som President Franklin Roosevelt engang sa: «Det eneste vi har å frykte, er selve frykten»

...og det er jo egentlig ganske barnslig å være redd å være redd...

Hilsen enkleresiw, direkte fra barnetrekket! ;D

tirsdag 2. februar 2010

Mitt aller helligste; lekerommet på IKEA


Etter en lang dag hjemme med de to minste skal jeg ta med Lissie på 3, på sin første ballrom opplevelse på IKEA. Jeg er i utgangspunktet litt reservert mot hele ballrom greia, da jeg lider av et godt snev av bacteriophobia - med andre ord - frykt for bakterier ;) Men sist jeg var på IKEA så jeg at de hadde grundig rengjøring av rommet og rene nye baller sto og ventet? ;D

Jeg pakker sammen Lissie og Allie, sammen med min nye selvutviklings-bok "sjef i eget liv" og strikketøyet. Minstejenta planlegger jeg at faren skal ta seg av, for nå har jeg virkelig behov for å ha ett mindre "plaster" klistret til kroppen en stund. Denne planen blir med ett satt på spill da mannen, før jeg rekker å presentere "The Plan", spør om ikke han kan ta en tur ut på jobb i mellomtiden. Jeg blir satt ut, tankene svirrer som i en orkan, hvor jeg prøver å finne ut hvordan jeg nå skal få presentert "The Plan" uten at han lurer på hvordan det er et problem å ha med henne også, når jeg alikevel skal på IKEA med de to andre. Jeg ser meg selv i den røde sofaen på lekerommet på IKEA, med de to eldste i god, selvstendig lek på ballrommet. To scenarioer raser igjennom hodet...1. Meg i den røde sofaen med boka i hendene i dyp ro med egne tanker, og en annens ord i skrift. Noen deilige minutter for meg selv som vil gi meg freden tilbake.... 2. Boka urørt på den røde sofaen og meg farende opp hvert tiende sekund for å forhindre minstejenta på ett å klatre opp på alt som kan bestiges, eller avverge et meget sannsynlig fluktforsøk.
Jeg vet hva jeg må gjøre og spør mannen direkte om han ikke kan ta turen til jobben når vi er tilbake, han svarer.....:"greit det"
Pust ut....HURRA, HURRA, jeg er fri! "The Plan" is back on!

På vei ut til IKEA snør det tett og ungene roper:" cd nr 4 og sang nr 8!", som så mange ganger før. Så der kjører vi i 60 på motorveien mens Dean Martin og Rudolph the red-nosed raindeer ljomer ut av høyttalerene 1 februar! Plutselig får jeg en ekkel fornemmelse av at ballrommet har 4 års grense og ikke 3 års grense som jeg har lovet Lissie. Jeg advarer Lissie om den mulige aldershindringen for å slippe hyl og skrik skulle det værste være tilfelle.

Vel fremme ser jeg, til min store glede, at laveste alder er 3 år. Jeg dytter Allie og Lissie opp på trappen ved skranken, og damen spør Allie først om alder. Allie svarer:"7 år". Jeg står og tenker:" håper Lissie husker at hun er blitt tre i november og ikke holder opp to fingre..." "Å beklager, du er for stor" sier damen i skranken.

STOPP, BREMS, GÅ TILBAKE, HVA SA HUN????

Damen peker på skiltet som sier "Tillatt alder: 3-SEKS år". Lissie er "inne", men ALLIE er med ett blitt for GAMMEL! Scenario 3. Meg i den røde sofaen med boka i hånda, ofte avbrutt av sur og kjedsom 7åring som må sitte og se på at søsteren på 3 får boltre seg i hennes tidligere lekeland....

VENT LITT...

Skilt ved lekerommet annonserer kino for de fra 5 år, med potetgull og juice, HURRA "The Plan" i ny drakt, men fortsatt "En Plan", er i virksomhet.

Lissie rutsjer ned i ballene, Allie spiser potetgull, drikker juice og ser på Robin Hood, og JEG...scenario 4. Jeg sitter i det aller helligste, i den røde sofaen, i lekerommet på IKEA, i fred med mine egne tanker, og strikker tøfler til niesen min...(prøvde boka, men det hadde skjedd for mye på veien, til å klare å komme til det reflekterende stedet i tankelivet hvor jeg hadde fått noe utav boka)

mandag 1. februar 2010

Did I need to hear about the Morgans?



Kinobesøk er ikke noe som skjer ofte for min del, men når det dukker opp filmer i "Romantisk komedie" kategorien, som i tillegg har to skuespillere jeg liker i hovedrollene, da drar jeg meg opp av sofaen for å få den gode "feel good" følelsen man bare får på kino. Jo lavere "terningskast" en film får i mediene, jo høyere på "enklere-siw skalaen". Denne hadde fått 1 og 2 i "terningskast" og jeg følte kvelden var sikret.

Joda det var en grei film, men her har filmanmelderene vært inne på noe. Jeg vet ikke helt hva som gikk litt galt, om det var Carrie Bradshaw i dårlig forkledning, litt for lite romantikk eller en handling som bare "scratched the surface". Fikk aldri den koselige småby følelsen eller ååå så romantisk jeg tror snart jeg smiler rundt følelsen, eller jeg håper filmen ALDRI slutter følelsen som jeg fikk av blant annet The proposal.

Men en ting er sikkert, jeg fikk snakket litt med gode venner, spist en diger bøtte med popcorn og masse godteri, så om jeg ser bortifra de ekstra kaloriene så var det alikevel en fornøyelig kveld!